Jeg savner Korea <3

Da er jeg tilbake i Norge igjen, etter 16 fantastiske dager i Seoul. Jeg har blitt veldig glad i «hjemlandet» mitt og gleder meg allerede til å reise tilbake igjen. Det som overrasket meg aller mest var all åpenheten og høfligheten vi ble møtt med overalt i Korea. De bukker når de hilser på deg og er generelt ekstremt høflige og vennlige. De var veldig nysgjerrige på vår lille familie, og de utviste en oppriktig og genuin interesse for oss. Jeg følte virkelig at jeg var kommet hjem! Det rare var at jeg kjente igjen mange av særtrekkene hos koreanerne i meg selv. Små ting som jeg egentlig aldri har tenkt over, men som tydeligvis har ligget i genene mine. Tom og døtrene våre oppdaget stadig slike små fellestrekk, og det gjorde egentlig veldig godt å få bekreftet mye av min identitet.

Hotellet vi bodde på, Seoul Royal Hotel, hadde en veldig god standard, og jeg vil anbefale alle som har tenkt til å reise til Korea og sjekke ut dette hotellet. De som jobbet der var veldig hjelpsomme med alt vi spurte om. Skulle vi ha drosje eller trengte noen råd og veiledning, gjorde de alt de kunne for å hjelpe oss. Hotellet ligger også veldig sentralt i Myeong-dong distriktet i Seoul. Dette er det mest trendy distriktet i Seoul. Det kryr av butikker og små matboder overalt og det er ikke mange metrene mellom hver restaurant eller kaffebar.

Vi spiste stort sett to måltider på restaurant hver dag. En brunch og en middag. Vi klarte å unngå å spise på samme restaurant 2 ganger, og jeg tror vi har vært innom det meste av hva Korea har å tilby av matretter! Ble vi sultne innimellom benyttet vi oss av de nevnte matbodene. De hadde også nydelig mat.

Det lå to undergrunnsbaner rett i nærheten av hotellet vårt. Vi synes det var en veldig morsom opplevelse å reiser rundt med T-banen. Selv om nesten alt stod på koreansk, var det veldig enkelt å orientere seg og finne fram. Alle stasjonene hadde både navn og nummer, slik at det var å finne ut hvilken vei du skulle. Et svært velfungerende system, og du får til og med penger igjen om du leverer billetten i en returautomat. Billetten blir da resirkulert.

En av de morsomste opplevelsene våre hadde vi nettopp på T-banen. I Korea er det, som jeg har nevnt før, en enorm respekt for de eldre. Hvis det er veldig fullt på banen er det veldig uhøflig i sette seg ned når man er «ung». Vi kom på banen og så at det var veldig fullt, så vi valgte alle fire å stå. Da vi hadde stått en stund la vi merke til fire menn som diskuterte oss heftig. Da det ble en ledig plass dyttet de Ida ned på plassen og smilte veldig. De stod konstant på utkikk etter flere ledige plasser til oss. Til slutt satt alle sammen bortsett fra Tom. Ved siden av Ida satt det en ganske gammel mann, og en av de koreanske mennene «kjeftet» tydeligvis på han for at Tom skulle få sitte også. Da vi gikk av banen vinket de og smilte alle sammen.

Vi fikk som nevnt veldig mye oppmerksomhet som familie i Seoul. De var tydeligvis ikke vant til å se en sånn blandingsfamilie som vi er. Noen stod bare å måpte, mens andre pekte og hvisket åpenlyst. Jeg hadde heldigvis lært meg å si på koreansk at jeg er adoptert og at jeg kommer fra Norge. Når jeg sa disse setningene kom det alltid et «ahhhh», og så nikket de og smilte og ville gjerne ta på meg. Jeg ble ofte rørt over all den omsorgen vi ble møtt med overalt. Som jeg har fortalt før er de veldig gjestfrie og vil gjerne gjøre det beste for deg hele tiden. Når du kjøper noe i Korea får du som ofest med deg noe på kjøpet. Jeg var for eksempel innom en liten klesbutikk for å kjøpe meg en bluse, og kom ut igjen med både blusen og en bakt potet(!).

Manicure og pedicure er veldig billig å få gjort i Korea. Dette var vi jentene flittig brukere av. En av gangene jeg fikk utført pedicure hadde jeg på meg noen sko som var veldig vanskelig å bruke rett etter man har fått på neglelakk. Det endte med at jeg fikk et par gratis slipperser av damen som jobbet der. Ida og Hanne hadde denne dagen valgt å få fotmassasje. Slikt er veldig rimelig i forhold til her hjemme. Da vi skulle gå fulgte hele klinikken oss nesten helt ut på gaten.

Vi fant oss jo oss selvfølgelig et stamsted hvor vi pleide å gå ut på kvelden for en øl og en drink. Her ble vi godt kjente med innhaveren som var veldig hyggelig. Vi fikk både strandbag og gratis mat på huset. Jeg har fått mailaddressen hans og vi skal holde kontakten, noe som jeg syntes er veldig hyggelig.

Taxi er som sagt veldig billig i Seoul, og vi brukte dette mye som fremkomstmiddel. Det var bra at vi visste på forhånd at de ikke bruker gateaddresse, men steder og bygninger. De fant alltid frem til dit vi skulle og selv om de fleste ikke snakker eller skjønner engelsk, gikk det veldig greit.

Markedene i Seoul er et kapittel for seg. Der kan man gå i timesvis og bare se og lukte på alle den gode maten fra utallige små boder. Å prute var ikke nødvendig da de som regel prutet seg ned selv. Det var tall på alle de små sidegatene på markedet så det var ganske enket å finne frem. Dette var noe vi var glad for da vi skulle hente de ferdigsydde Hanbokene vår på Namdaemun markedet som er ett de største markedene i Seoul. Vi skal ta bilder av oss med Hanbokene som kommer på her på bloggen senere.

Maten i Korea har vi som før nevnt forelsket oss fullstendig i. Vi smakte og spiste ute på forskjellige restauranter hver dag. Vi prøvde å gi maten forskjellige «terningkast», mellom 1-6, men jeg innser vel nå at vi kunne ha gitt alle måltidene en sekser. Til alle måltidene fikk vi servert kimchi som er koreas nasjonalrett. Denne retten kommer i alle mulige former og smaker. Vi gikk også på kimchikurs hvor vi lærte oss å lage nettopp denne retten. Det blir nok mye kimchi her hjemme fremover 😉

I seoul er det veldig vanlig å leie hverandre enten man mann eller kvinne. Mennene leier hverandre og klemmer på hverandre like mye som vi kvinner gjør her hjemme. De bruker som regel vesker også. Har de ikke sin egen, bærer de alltid vesken til kjæresten sin.

Noe annet som vi som vi skjønte etterhvert er at koreanerene rister på hodet samtidig som de sier ja. En av de første dagene spurte Tom om han kunne få ta et bilde av en mann og matboden hans. Mannen ristet fælt på hodet, samtidig som han sa ja. Vi var ikke da helt sikre på hva han mente så vi gikk videre. Han skjønte sikkert ikke mye av oss…

Et av stedene vi gjerne skulle vært lengre var på øya Jeju. Flyreisen ned var en opplevelse for seg selv. Vi fløy med det lokale Jeju Air, og de som jobbet på flyet hadde laget noen leker hvor alle kunne delta. Ja, bortsett fra oss da, som ikke skjønte hva som ble sagt. Det var en lek hvor de skulle holde et selvvalgt antall fingre i været, og det var en gammel dame som vant. Vi skjønte ikke så mye av reglene så vi holdt fingrene våre for oss selv. De hadde også leketøy og morsomme hodeplagg som du kunne låne, mens de tok bilde av deg. En ganske surrealistisk flyreise!

Neste gang vi besøker øya skal vi ihvertfall sørge for å ha internasjonalt førerkort. Da skal vi kjøre rundt hele øye som ikke tar mer enn fire timer. Å kjøre guidet tur var slett ikke noen dårlig opplevelse det heller. Vi hadde en hyggelig eldre mann som guide. Han hadde jobbet som sjømann, så han snakket godt engelsk. Vi leide han fra kl 12.00 til kl 20.00 og betalte kr 100 pr time! Da viste han oss Jejus største severdigheter og fortalte oss mye mer enn hva vi kunne funnet i en guidebok.
Taxisjåføren har allerede invitert oss til å bo hjemme hos han neste gang vi besøker øya!

En av de siste dagene vi var i Seoul tok vi taxi ut til Seoul Sanitarium for å finne barnehjemmet jeg bodde på i Korea. Vi fant en minnebygning som var bygget for å minne Grace Rue og hennes mann, som drev dette barnehjemmet før og etter Koreakrigen. Denne bygningen fungerer i dag som en barselavdeling. Vi fant etterhvert også området hvor barnehjemmet hadde stått. Der var det bygget på nytt igjen. Jeg kjente at jeg ble veldig emosjonell og rørt over å være «tilbake» til der jeg tross alt ble tatt hånd om. Jeg har nå veldig lyst til å gå ett skritt videre for å se om jeg kan finne ut noe mer om/rundt min adopsjon. Det var flere som spurte om jeg skulle grave i fortiden min, men jeg var ganske klar på at dette skulle være en opplevelsesferie. Så får vi se hva jeg gjør neste gang.

Jeg sitter igjen med en totalopplevelse etter oppholdet mitt i Seoul som jeg nesten ikke kan beskrive. Dette var en reise som jeg hadde gledet meg til i flere år. Minnene fra denne turen er noe jeg og min familie alltid kommer til å huske og se tilbake på resten av livet. Jeg har alltid følt en tilknytning til landet, men nå er jeg enda mer knyttet og føler en enorm stolhet og tilhørighet til dette landet. Det å kjenne seg selv igjen og se likheter som jeg aldri før har tenkt så mye over var en fin ting å få oppleve. Tusen takk til Stiftelsen Verdens Barn Fond  som har bidratt med stipend slik at jeg fikk gjennomføre mitt store ønske: å få besøkt Korea. Jeg vil også rette en stor takk til Dag Lund i Verdens Barn, for gode råd og tips.

Her kommer noen videoer fra reisen vår. Det kommer snart en ny bildeserie.

 

 

 

 

Om leneyoung

Livsnyter, glad i trening og god mat. Liker å reise og møte nye mennesker.
Dette innlegget ble publisert i Adopsjon, Øya Jeju, Mat og drikke, Reise til Korea, Utflukter. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s